Statsgjeld og økonomisk uro

Da amerikanske politikere nølte med å heve gjeldstaket, trodde vi knapt det vi så. Visse republikanere virket mer opptatt av å forhindre at Obama lyktes enn å forhindre at USA ble svekket. I Europa slår samarbeidet sprekker – og hvert land tenker nå mest på seg selv. Ikke la deg overraske, for hvis alle skal ha ansvar for alles gjeld, tar ingen ansvar for egen gjeld.

Du blir nok imidlertid overrasket om jeg påstår at i utgangspunktet er gjeld ikke så farlig. For du tenker at høy gjeld kveler verdensøkonomien med rentebetalinger. Tenk om igjen. Husk på at Pers gjeld er Påls fordring. Noen skylder; noen blir skyldt. Noen betaler gjeldsrenter; noen mottar gjeldsrenter. Dette går opp i opp – for gjeld er et nullsumspill. Gjeld er i hvert fall ingen meteor som knuser produksjonsevnen. Fabrikkene står der, kunnskapen eksisterer og boligene finnes. Realøkonomien er intakt. Gjeld handler om eierskapet av realressursene; om hvem som skal overta hva fra hvem.

Noen finansprofessorer sier derfor at gjeld ikke bør gi opphav til uro. Det er feil, av minst fem grunner.

• Gjeldsusikkerhet gjør alle nervøse. Folk skvetter når et ekorn hopper i skogen – og selger i panikk.
• Mislighold av gjeld kan forhindre full utnyttelse av realressurser. I lærebøkene vil konkurser føre til at maskiner og arbeidere overføres til ny verdiskapning – over natten. I så fall går intet tapt. I virkeligheten tar gjeldsforhandlinger tid – mens fabrikker ruster og arbeidere glemmer.
• Gjeldsmislighold kan stoppe långivere i å yte nye lån. Lån og kreditt er blodet i en økonomi, og sørger for frisk oksygen til produksjonsmusklene og skaperhodene. Uten lån, ingen nyskaping.
• Frykten for gjeld påvirker låntakernes vilje til å låne. I verste fall kan en ny Bill Gates tviholde på lønningsposen, i stedet for å våge spranget og skape et industrimirakel.
• Gjeld kan lede til en policy om å hjelpe absolutt alle. Men å hjelpe uten å sortere er uheldig. Hvis du tvinger meg til å gi en 1-setningsforklaring på Japans to tapte tiår, vil jeg lansere følgende: I stedet for at bedrifter gikk konkurs – noe som ville ha frigjort arbeidskraft og innebåret omstilling – ble mange holdt kunstig virksomme, noe som låste arbeidskraft i foreldede industriprosesser. Ingen framskritt uten endring.

Det er altså berettiget å være nervøs for gjeld. Og markedene er det. Professor Rogoff sier at store gjeldskriser tar lang tid å jobbe seg gjennom – minst fire år. Gjeldskriser er faktisk så harde at de helst må unngås; de kan ikke lett kureres.

Likevel våger jeg en frisk påstand: Å være opptatt av budsjettbalanse når arbeidsledigheten er skyhøy, er som å uroe seg over en flekk på skjorten når du har mistet kontrollen over bilen på ren is. Flekken er guffen, ja, men neppe det største problemet. Likevel er det smarte folk –

veldig smarte folk – i Europa og USA som nå er mer opptatt av å balansere budsjettene enn å angripe arbeidsledigheten.

Hvorfor?

Dette er økonomer som har svært stor tro på markeder og rasjonalitet. De viser til rikardiansk ekvivalens, som går ut på at offentlige myndigheter ikke kan hjelpe på etterspørselen fordi det fortrenger private. Tanken er at hvis det offentlige låner en milliard for å handle, vil privatpersoner skjønne at de i framtiden må betale en milliard mer i skatt, og da sparer de en milliard. Økningen i offentlige utgifter motsvares av en privat reduksjon.

Andre økonomer er vilt uenige. Nobelprisvinnerne Krugman og Stiglitz peker på at privatpersoner åpner for at myndighetenes stimulans kan øke samlet verdiskaping i framtiden. I så fall trenger de ikke spare like mye som framtidige skatter siden inntektsøkninger kommer.

Kan myndighetene få hjulene i gang igjen? Ja. Tenk gjennom dette: Si ti personer proklamerer at de skal kjøpe tjenester av andre – senere – hvis de bare selv først får solgt egen arbeidskraft. Hvis alle ti har en slik strategi, vil ingen kjøpe! Omsetningen blir null, til tross for et potensial på ti. Dette er synkronisert sparing – altså sparekappløp. Alle skal spare først, og da får ingen solgt noe. Men hvis nummer en kjøper av nummer to uten selv å ha solgt først – altså dropper betingelsen – vil nummer to få oppfylt sin betingelse. Nummer to kjøper da av nummer tre, som kjøper av nummer fire – og til slutt kjøper nummer ti av nummer en. I dagens økonomi kan myndighetene spille rollen til den første kjøper – og heve den framtidige banen til verdiskapningen. De ruller i gang en motor med tenningsproblemer – akkurat som Keynes foreskrev for åtti år siden.

Mens Nobelprisvinnerne krangler, hangler økonomiene. Motorene harker og hoster; særlig den amerikanske. Kan Obama nå virkelig spille rollen som den første kjøper?